Fra glassbit til smykke

Den siste uka har flere "glassbiter" endelig fått lov til å bli smykker. Eller, å kalle det "glassbiter" yter dem ikke rettferdighet, det ligger mye mer arbeid bak å lage dem enn å knuse et kjøkkenglass. Design og fargevalg, skjæring og finpussing og minst to brenninger. Det tar tid.

Forvandlingen kan skje på mange måter, denne gangen har jeg valgt å lime en hempe på baksiden av smykket.

Som dere kan se av disse to bildene gjør hempe og snor gjør virkelig en stor forskjell. På dette anhenget passet denne svarte snora (med sølvfarget lås) perfekt.


Nå skulle jeg selfølgelig hatt noen fine bilder å vise dere, men pcen min vil ikke lese minnekortet, så foreløbig ligger de trygt forvart på kameraet.  Her er i alle fall "før" bildene, "etter" bildene får komme senere.

Dette hjertet fikk min mor. (Hun fikk velge blant en del av de som var klare til å gjøres om til anheng.) Det fikk samme hempe som smykket over, med sølvbelagt kjede. Smykket er relativt stort, jeg vil tippe rundt 5-6 cm, så det er fint med litt lengde på kjedet, lengden kan varieres fra 50-55 cm, tilpasset etter hennes ønsker. 

Dette hjerte beholder jeg selv. Nå som jeg har fått mer øvelse kan jeg se at det slett ikke er perfekt, men det er en modell jeg kommer til å jobbe videre med. Til tross for alle detaljer jeg vil endre i fremtiden kommer jeg til å bære det med stolthet og glede. På mange måter var dette et eksperiment, jeg visste hvilken effekt jeg ønsket, uten å vite helt hvordan jeg skulle få det til. Da var det ikke annet å gjøre enn å lese meg opp, tenke og prøve. Og jeg fikk den strukturen og skimmeret i overflaten som jeg ønsket. Også dette hjertet fikk en sølvfarget hempe og sølvbelagt kjede. 

(I tillegg har jeg lært en ting av tiden jeg drev med glassmaling: Jeg angrer hvis jeg gir bort for mye av det jeg lager, og dette hjertet er på mange måter en milestein for meg når det gjelder glass.)

 Og til slutt har vi jo uglene, som flyttet hjem til sine nye eiere for en uke siden. De to hjertene over har samme hempe og samme lenke som disse.

Beklager dårlige bilder, men siden pcen ikke vil samarbeide ble jeg nødt til å bruke mobilbilder.

Ha en fin uke.

Innhentet av fortiden.

Ting skjer. Hver dag, mange ganger om dagen. Du ser tv, spiser middag, snakker med folk. En tilfeldig kommentar kan utløse et ras av tanker og følelser. Det hendte meg nylig. Og min tanke? "Det har alltid vært sånn. Er det grunn nok til at det skal fortsette?" Svaret: et rungende nei. Det ble en slitsom, men også viktig prosess. (Det er også grunnen til at det ikke ble noe innlegg på bloggen forrige uke.)

Opplevelsen dyttet meg ned i en bølgedal, både fortiden, nåtiden og fremtiden virket helt svart. Sånn kunne jeg ikke ha det. Medisinen ble å plukke frem positive ting fra fortiden. Og helt siden jeg oppdaget glass som materiale har det vært en stor kilde til glede.

Det første jeg prøvde meg på var glassmaling, et pulver som ble blandet med olje og brent på 580 grader.

Disse konjakkglassene, som passende nok er malt med en farge som heter cognac, var en julegave til min far for mange år siden. Jeg tror han fikk fire, og at jeg beholdt fire selv. (Vi har konjakkglass, men mangler konjakk.)

Pappa foretrakk konjakk til kaffen, mamma vil heller ha likør. Da måtte det bli likørglass til henne.

Opprinnelig var det seks glass, seks farger, to nyanser av rødt, to av blått og to av grønt. Jeg dreide sirkler med de seks fargene, i tilfeldig rekkefølge og varierende bredde. Under stetten fikk de hver sin farve. Jeg lagde et sett til som onkelen min fikk i gave da han fylte 50 (tanta mi, hans kone, likte dem, så da var jo det en naturlig gave til han.) (Vi har likørglass, men ikke likør.)

Onkelen min fikk noe tanta mi ønsket seg. Noen ganger er det den enkleste måten å finne gaver til en mann: spør kona hva hun har lyst på. (I alle fall i min familie, damene har alltid lyst på noe nytt, mennene ønsker seg aldri noe.) Da pappa fylte 60 fulgte jeg samme prinsipp: finn noe mamma ønsker seg.

For mamma var dette fatet, dvs. fasongen på det, kjærlighet ved første blikk. Og pappa fylte 60 noen måneder senere, så da passet det bra som gave. (Hans faste ønske var snille barn, tidvis ny regjering.) Jeg visste han kom til å sette pris på det, han likte det jeg lagde og jeg tror han var stolt av meg. Han var faktisk den første til å oppfordre meg til å kjøpe ovn. (Jeg savner deg, pappa.)

(PS: Er det noen som kan se at fatet er inspirert av "Den engelske pasienten"?)