Æres den som æres bør.

Å se hva andre lager er alltid spennende. Og veldig inspirerende. Jeg er derfor medlem av flere kreative sider. De jeg bruker mest er https://www.facebook.com/groups/279421005544683/, https://www.facebook.com/groups/fusedglassfanatics/ og https://www.facebook.com/groups/fusedglassfanatics/. Den første er en norsk side som omfatter alt av hobby, de to siste er utenlandske sider som dreier seg om glass. Selv om de er vidt forskjellige er det en diskusjon som går igjen: Hvor går grensen mellom inspirasjon og kopiering?

De fleste er enige om at direkte kopiering er uakseptabelt. Det er å være blindpassasjer på en annens kreativitet og arbeidsinnsats. Inspirasjon, derimot, ser de fleste som noe positivt. Vi blir alle inspirert av ting vi ser og opplever, og i alle fall jeg synes det er smigrende og veldig hyggelig hvis det jeg lager er til inspirasjon for andre.

Dette fatet ble jeg ganske nylig ferdig med. Fremgangsmåten fant jeg i en blogg skrevet av Jim Matthews, under navnet Glasshoppa. (http://glasshoppa.blogspot.no/search/label/Open%20Weave%20Rainbow%20Platter) Han på sin side hentet inspirasjon fra Caterina Fuscaldo (http://www.caterinafuscaldo.com/product/centro-de-mesa-cuadritos).

Når jeg ser på bildene fra Glasshoppas blogg ser jeg at fargene på mitt fat ligner de han har brukt. Men hva kan jeg si? Han har også god smak. :-) Hvis dere ser på videoen (i overkant av 6 minutter) vil dere se at han har laget flere varianter av samme fat, forskjellige farger og brent ved forskjellige temperaturer.

Så, er dette fatet mitt eget verk? Akseptabel inspirasjon? Han har laget en tutorial (beskrivelse av fremgangsmåten) og lagt tilgjengelig for alle som vil på nettet, så for hans del er det greit at jeg har laget dette fatet. Men kan jeg ta hele æren?

Uansett hva jeg lager ligger det teknikk bak, teknikk jeg har lært av andre, enten på kurs, ved å lese eller få råd gjennom nettsidene jeg er medlem av. Hvorfor ikke? Alternativet ville vært at alle skulle starte eksperimentering fra bunnen av. Veldig tidkrevende, og helt unødvendig bruk av ressurser. Selv med all verdens kunnskap til rådighet er det mye eksperimentering som må til for å få ønsket resultat. Alle ovner er ulike, å bare kopiere programmet til Glasshoppa ville ikke gitt det resultatet jeg ønsket.

Jobben med å lage fatet har jeg selv gjort, fra å regne ut hvor mange kvadrater jeg trengte til å skjære dem ut og finne riktig brennkurve.

Den enkleste delen var faktisk å skjære ut 61 kvadrater. Med mye trening og riktig utstyr er det enkelt å skjære rette linjer i glass. Vanskeligere var det å velge hvilke farger og hvor mange forskjellige farger jeg skulle bruke. Og skulle det være transparent glass, eller ugjennomsiktig? Som dere kan se valgte jeg transparente farger. Det er det som gir det fine gjenskinnet fra lyset som skinner gjennom glasset.

Neste punkt var å legge bitene sammen. Plassere fargene for å gi det resultatet jeg ønsket, "tilfeldig", samtidig jevnt fordelt, uten at grønt grenset mot grønt og rødt mot rødt. Mellomrommene mellom bitene skulle være jevne og ikke for store, da ville jo ikke glassbitene kunne feste seg til hverandre. Et puslespill. Da alt endelig var på plass var det å plukke opp rad etter rad og holde orden på rekkefølgen. For å sikre at glasset holdt seg på plass fra bordet til ovnen festet jeg bitene med litt lim i hvert hjørne. Jeg ville jo ha et firkantet fat, ikke en ugjenkjennelig klump med glass. 

Jeg ville at glassbitene skulle feste seg til hverandre og beholde den firkantede formen, ikke smelte helt sammen og bli veldig avrundet. Å finne riktig brennkurve kan være vanskelig, for lite varme og glasset fester seg ikke, for mye varme og det smelter helt sammen og hjørnene blir avrundet. (På bloggen til Glasshoppa kan dere se eksempler på de forskjellige brenningene.)


Fatet har høstet mye ros, og mange har vært interessert i det, men det skal beholdes.

Jeg vil gjerne høre fra dere som leser dette. Hvor henter dere inspirasjon? Hvor synes dere grensen mellom inspirasjon og kopiering går? Legg gjerne ved bilder av eller link til ting dere selv har laget.

#glassheals

This is the necklace I'm wearing today. My first attempt at wirewrapping, very pleased with the result.

Det glasset jeg brukes lages av BullsEye, en liten fabrikk i Portland, Oregon. Det har vært problemer med forurensning i området, og fabrikken har forbud mot å bruke en god del av materialene som gir glasset farge. 80% av produktene de produserer har de stanset med. Andre glassprodusenter støter på lignende utfordringer. En bedrift (Spectrum) har stengt på grunn av for lav inntjening de siste årene.

Glasskunstnere ble rammet av krisestemning og dommedagsprofetier, kan vi bare bruke klart glass nå?  Dette ble fort snudd til en utfordring, og uformelle konkurranser ble satt i gang. Hvem kan lage det fineste produktet i klart glass? Det er en holdning jeg liker hos kunstnere og kreative mennesker, det som andre ville sett som et problem blir en spennende utfordring.

Konspirasjonsteoriene florerer. 

Det hele er en heksejakt satt i gang av guvernør for å bli gjenvalgt (det er jo valgår). Det er flere mulige kilder til forurensing i området, bullseye er bare et beleielig mål for guernøren som vil vise handlekraft og omtanke for miljø og helse. Bullseye er en relativt liten bedrift, og om de må stenge har det lite direkte konsekvenser for beboere i området. Det er jo ikke så mange som jobber med glass. Som en liten bedrift har heller ikke bullseye lobbyister på lønningslista. 

Bullseye ligger visst også i et veldig attraktivt område, et område som andre (ikke navngitte, men rike og mektige) bedrifter ønsker å benytte. De har sannsynligvis bestukket guvernøren for å få henne til å legge så mange utfordringer i veien for bullseye at de til slutt blir nødt til å legge ned. 

Det som står i kursiv er en gjengivelse av enkelte ytringer på glassider jeg er medlem av, det er ikke mine meninger.
 

My latest (and second) plate. This one I'm keeping for myself.

Glasskunstnere verden over har reagert. Hvordan få guvernøren til å ta til fornuft og forstå at glass faktisk er viktig for mange mennesker? Selvfølgelig er de vanlige metodene, som demonstrasjoner og sinte mailer og kommentarer på nettsider brukt. En mer uvanlig variant er å sende guvernøren blomster. Ikke visne blomster eller kaktus, som kanskje ville vært mest nærliggende i en sånn situasjon, nei da, fine, friske blomsterbuketter. Et annet forslag har vært å sende henne ting laget i glass, for å vise hva som vil forsvinne hvis det ikke lenger blir tilgang til farget glass. Og telegrammer. Det trodde jeg opphørte for lenge siden, men det finnes fortsatt, torsdag og fredag forrige uke skulle kontoret hennes oversvømmes med telegrammer. (Hvis du lurer på hvem du skal erte på deg, er glasskunstnere et godt valg, da får du blomster, gaver og telegrammer.)

En av de som har engasjert seg er Paul Tarlow, en dyktig glasskunstner som har laget (den lukkede) facebookgruppen FusedGlassOrg

Han prøver blant annet å gjøre glass og glasskunst kjent, og skape bevissthet for hva som står på spill hvis glass blir borte. Denne ukens "Call to action" er å bruke #glassheals. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om "krisen i glassverdenen", men ikke funnet riktig innfallsvinkel. Nå har jeg funnet den, og vil gjerne dele med dere det jeg skrev.

Mitt bidrag til #glassheals:

My life has been a bumpy road, I've been seriously ill both mentally and physically several times. Inspite of that I graduated Law School in Oslo 15 years ago. It was hard and took all my determination to even finish. Even as a student I suffered from severe depression. Two weeks before my final exam my grandmother died, but I managed to complete, and even got "Laud" (The best grade at the time.) Before I got the chance to start working I got physically ill, spent three months in and out of hospital. As a result, my mental problem got worse, and finally I had to realize I wouldn't be able to work. I got disability. Mental illness can suck all joy out of life, sucks up all your strength until life seems meaningless and you see yourself as a burden to people in your life. It was during this period I was first introduced to glass. First painting on glass, but I always felt that painting surfaces on finished products wasn't enough. Next step was jewelry, I cut and someone else fired. Now I do it all, designing, cutting, writing firingschedules and learning all the time. (I even teach what I have learned.) One day a week I am at "studio" working with glass. When I get home it is with a big smile and energy to do housework and other boring stuff the following day. A little over a year ago I was seriously physically sick again, my family didn't know if I would ever wake up from the medically induced coma. "Normally" (as in my life before glass) i would have fallen into a deep depression and given up on life. What happened is I decided life is too short not to follow my dreams, so I spent my savings and a generous christmasgift from my mother and bought a kiln.

From being depressed and feeling like a burden for the people I love, glass has helped me to become a happy and resourcefull woman. A woman who actually can help and bring joy to the people around. To really appreciate that I think you need to first experience the opposite.
‪#‎glassheals‬

Glasses I painted for my mother several years ago. Turned out very popular, so I painted a couple of more set for gifts.

Fra glassbit til smykke

Den siste uka har flere "glassbiter" endelig fått lov til å bli smykker. Eller, å kalle det "glassbiter" yter dem ikke rettferdighet, det ligger mye mer arbeid bak å lage dem enn å knuse et kjøkkenglass. Design og fargevalg, skjæring og finpussing og minst to brenninger. Det tar tid.

Forvandlingen kan skje på mange måter, denne gangen har jeg valgt å lime en hempe på baksiden av smykket.

Som dere kan se av disse to bildene gjør hempe og snor gjør virkelig en stor forskjell. På dette anhenget passet denne svarte snora (med sølvfarget lås) perfekt.


Nå skulle jeg selfølgelig hatt noen fine bilder å vise dere, men pcen min vil ikke lese minnekortet, så foreløbig ligger de trygt forvart på kameraet.  Her er i alle fall "før" bildene, "etter" bildene får komme senere.

Dette hjertet fikk min mor. (Hun fikk velge blant en del av de som var klare til å gjøres om til anheng.) Det fikk samme hempe som smykket over, med sølvbelagt kjede. Smykket er relativt stort, jeg vil tippe rundt 5-6 cm, så det er fint med litt lengde på kjedet, lengden kan varieres fra 50-55 cm, tilpasset etter hennes ønsker. 

Dette hjerte beholder jeg selv. Nå som jeg har fått mer øvelse kan jeg se at det slett ikke er perfekt, men det er en modell jeg kommer til å jobbe videre med. Til tross for alle detaljer jeg vil endre i fremtiden kommer jeg til å bære det med stolthet og glede. På mange måter var dette et eksperiment, jeg visste hvilken effekt jeg ønsket, uten å vite helt hvordan jeg skulle få det til. Da var det ikke annet å gjøre enn å lese meg opp, tenke og prøve. Og jeg fikk den strukturen og skimmeret i overflaten som jeg ønsket. Også dette hjertet fikk en sølvfarget hempe og sølvbelagt kjede. 

(I tillegg har jeg lært en ting av tiden jeg drev med glassmaling: Jeg angrer hvis jeg gir bort for mye av det jeg lager, og dette hjertet er på mange måter en milestein for meg når det gjelder glass.)

 Og til slutt har vi jo uglene, som flyttet hjem til sine nye eiere for en uke siden. De to hjertene over har samme hempe og samme lenke som disse.

Beklager dårlige bilder, men siden pcen ikke vil samarbeide ble jeg nødt til å bruke mobilbilder.

Ha en fin uke.

Innhentet av fortiden.

Ting skjer. Hver dag, mange ganger om dagen. Du ser tv, spiser middag, snakker med folk. En tilfeldig kommentar kan utløse et ras av tanker og følelser. Det hendte meg nylig. Og min tanke? "Det har alltid vært sånn. Er det grunn nok til at det skal fortsette?" Svaret: et rungende nei. Det ble en slitsom, men også viktig prosess. (Det er også grunnen til at det ikke ble noe innlegg på bloggen forrige uke.)

Opplevelsen dyttet meg ned i en bølgedal, både fortiden, nåtiden og fremtiden virket helt svart. Sånn kunne jeg ikke ha det. Medisinen ble å plukke frem positive ting fra fortiden. Og helt siden jeg oppdaget glass som materiale har det vært en stor kilde til glede.

Det første jeg prøvde meg på var glassmaling, et pulver som ble blandet med olje og brent på 580 grader.

Disse konjakkglassene, som passende nok er malt med en farge som heter cognac, var en julegave til min far for mange år siden. Jeg tror han fikk fire, og at jeg beholdt fire selv. (Vi har konjakkglass, men mangler konjakk.)

Pappa foretrakk konjakk til kaffen, mamma vil heller ha likør. Da måtte det bli likørglass til henne.

Opprinnelig var det seks glass, seks farger, to nyanser av rødt, to av blått og to av grønt. Jeg dreide sirkler med de seks fargene, i tilfeldig rekkefølge og varierende bredde. Under stetten fikk de hver sin farve. Jeg lagde et sett til som onkelen min fikk i gave da han fylte 50 (tanta mi, hans kone, likte dem, så da var jo det en naturlig gave til han.) (Vi har likørglass, men ikke likør.)

Onkelen min fikk noe tanta mi ønsket seg. Noen ganger er det den enkleste måten å finne gaver til en mann: spør kona hva hun har lyst på. (I alle fall i min familie, damene har alltid lyst på noe nytt, mennene ønsker seg aldri noe.) Da pappa fylte 60 fulgte jeg samme prinsipp: finn noe mamma ønsker seg.

For mamma var dette fatet, dvs. fasongen på det, kjærlighet ved første blikk. Og pappa fylte 60 noen måneder senere, så da passet det bra som gave. (Hans faste ønske var snille barn, tidvis ny regjering.) Jeg visste han kom til å sette pris på det, han likte det jeg lagde og jeg tror han var stolt av meg. Han var faktisk den første til å oppfordre meg til å kjøpe ovn. (Jeg savner deg, pappa.)

(PS: Er det noen som kan se at fatet er inspirert av "Den engelske pasienten"?)

Glasset mitt! Fantastiske bilder av verdens mest spennende materiale.

Her er bilder av glassene jeg fikk. (Eller, strengt tatt så betalte jeg en god del for det.)

2,5 kg glasskapp.

Det første bildet er esken med 2 og en halv kilo glasskapp. Glasskapp er biter av glass som er "til overs" etter andre prosjekter, eller etter mislykket skjæring. Du vet ikke hvilke farger eller størrelser du får når du bestiller, å åpne pakken blir som julaften med bare gaver du ønsker deg. Det eneste du vet er at glassene er kompatible, det vil si at de kan brukes sammen. Og til smykker er jo det perfekt, det ville blitt veldig mange (og temmelig like) kjeder hvis jeg skulle bestilt hele ark på 44 x 51 cm.

Glass med sjatteringer.

Nyanser av grønt.

Glass med dekkende farger.

Effektglass og glass med struktur.

Transparent glass. Det foreste er iridiserende. 

Hittil har jeg stort sett jobbet med ensfarvede glass. Å bruke glass med sjatteringer blir en spennende og morsom utfordring. Jeg gleder meg til å komme i gang.


Jeg har også kjøpt en prøvepakke med forskjellige glass, ca 20 x 25 cm. Det gir flere muligheter til å utforske og lage variasjoner over et tema. Også i den pakken var det mye spennende. (Selvfølgelig, glass er alltid spennende.)

Mange muligheter til å kombinere farger og sjatteringer.

Hvor smykket skjæres ut på et glass med sjatteringer kan være avgjørende for resultatet.

Effektglass. Det har jeg aldri brukt før.

Det mest spennende glasset er kanskje dichroic glass. Det finnes flere varianter, på svart eller klar basis, med eller uten struktur, med eller uten mønster. Jeg har fått en fin blanding.

 Det som skiller dichroic glass fra annet glass er at det er dekket av et tynt lag metall, og derfor skifter farge alt etter hvordan lyset faller på det. Det kan også forandre seg en del under brenning.

De aller første smykkene jeg lagde var med dichroic glass. Det er lett å få et fint smykke, selv om du bare klarer å skjære en enkel firkant gir fargespillet en slående effekt. Altså et strålende glass å starte med.  Å få et bra resultat allerede på første forsøk oppmuntrer absolutt til å fortsette. Etter at jeg fikk mer erfaring og ble tryggere på saga og å skjære glass har jeg brukt lite dichroic glass. Nå er det på tide å hente det frem igjen, antakelig med noe mer utfordrende enn firkanter og trekanter.

Jeg prøver meg på fat...

Dette er mitt første forsøk på fat:

Det var mye jobb å få det til, og de mange smale, diagonale stripene var vanskelig å skjære pene. Noen av dem var så smale at det var vanskelig å få knekt dem. Og for å utnytte glasset best mulig la jeg selvfølgelig kuttene så langt ut i kanten jeg kunne. De skrå endene ble veldig vanskelige å kutte jevnt og pent, så en del "klippet" jeg med en mosaikksaks, og resultatet ble som forventet: Ujevne og hakkete kutt. Min erfaring fra smykker er at slike ujevnheter forsvinner under brenning. Så i mitt hode var fatet nå klart for brenning.

Jeg var ganske stolt, jeg hadde jobbet med dette noen timer, jeg liker fargene og mønsteret, og gledet meg til å se det ferdige resultatet. Stolt som jeg var, og spent på om andre hadde noen råd å komme med, postet jeg det på en facebookside for glassentusiaster (https://www.facebook.com/groups/AAEGlassjewelry/), som jeg til min store glede har funnet. Der er det både proffe og amatører, og du får råd, ikke bare "Ååååååååååååå, sååååååå fint" når du legger ut bilder. Det var der jeg lærte at glasset ikke vil smelte sammen og tette hullene, men heller trekke seg lenger bort fra hverandre. Det vil da føre til større "hull", og områder hvor glasset er tynnere enn det skal. Nå er jeg i tenkeboksen, vurderer hva jeg skal gjøre med det. Noen av stripene kommer jeg til å skjære på nytt, de andre lar jeg kanskje være som de er eller prøver å fylle ut litt.

Jeg var så heldig at hun som driver siden, Tanya Veit, svarte meg og kom med råd. Og roste meg for å velge et så vanskelig prosjekt som første fat. Det er jo typisk meg, jeg tenker på hva jeg har lyst til å lage, ikke hvor lett/vanskelig det er. (Heldigvis prøver jeg igjen selv om 1. forsøk bare var 50% vellykket. Det er sånn jeg lærer.) På den andre siden, når jeg veileder andre, anbefaler jeg at de starter med noe som er forholdsvis enkelt.

I mellomtiden skal jeg prøve meg på et enklere fat, et med striper i sølv og to blåtoner. Jeg har dekaler ("skyvebilder" på godt norsk, det antar jeg alle har hørt om? Kort fortalt, det er ark som du legger i vann alt fra noen sekunder til et par minutter for så å overføre fargen/motivet fra papiret til glasset) i de fargene.

Dekalarkene jeg skal bruke.

  Det blir nok det første fatet jeg brenner, det er greit å la første forsøk være noe jeg ikke har brukt alt for lang tid på å få til. Vanligvis trengs det også noen forsøk for å finne riktig brennkurve, både for full fuse (sammensmelting) og slumping (glasset legges i en form og bøyer seg etter den når det varmes opp).

En ny oppdagelse.

Alle har vi vært utslitt fra tid til annen. Etter eksamener. Etter en treningsøkt. Etter å ha ligget søvnløse med utallige bekymringer. Etter å ha prøvd å tilfredsstille andres forventninger (noen reelle, de fleste antatte.) Denne uka har vært utmattende. Selv om det har vært mer å gjøre enn vanlig har ikke døgnet fått flere timer eller jeg superkrefter. Ikke denne gangen heller.

Denne uka har jeg erfart noe nytt: Jeg kan bli så jublende glad, så full av begeistring og virketrang at det rett og slett er utmattende. Jeg er like sliten som om stress hadde vært årsaken, samtidig er dette mye bedre. I tillegg til å være sliten er jeg glad. Og utålmodig, så jeg må tvinge meg selv til å ta en pust i bakken. Med god hjelp av min mann, som minner meg på viktigheten av både å sove og spise. (Takk, Nero.)

Hva som er årsaken til denne gleden og utmattelsen? Ovnen er kommet. Jeg var hos fysioterapeut på mandag, gjorde en del anstrengende øvelser, dro hjem og tok en dusj og hadde planlagt en time på sofaen før jeg tok fatt på en monsterhaug med klesvask. Da ringte det på døra. Et bud fra UPS. Ovnen. Jeg har fått ovn! Jeg jublet, bokstavelig talt. (Dere som har sett Friends, episoden der Monica og Chandler ble forlovet, kan forestille dere det. I motsetning til Monica holdt jeg jubelen innendørs, jeg kunne jo ikke slippe ovnen av syne.)

Fortsettelse følger. Med bilder!

Logisk kortslutning.

Bobler. Jeg vil bestemme. De skal komme der jeg vil ha dem, og utebli der jeg ikke vil ha dem. Jeg har lest mye på nettet, prøvd meg frem med forskjellige metoder.

Når luft fanges mellom to lag glass blir det bobler. Jeg vil bestemme over boblene, hvor de skal være og hvor store de skal være. På riktig sted med riktig størrelse kan bobler forandre en helt alminnelig glassbit til noe som virkelig fasinerer.

Både jeg og andre (også proffe glasskunstnere!) har brukt mye tid på å løse gåten med hvordan bobler kan styres.

Bobler oppstår når glassets ytterkanter smelter sammen mens det fortsatt er luft mellom lagene. Vanligvis er dette noe jeg prøver å unngå, ved å gi glasset mulighet til å bruke lang tid på å smelte sammen.

Og så er det de gangene jeg faktisk vil ha bobler. Hvordan gjør jeg det? Det er flere muligheter, mange jeg ikke har fått prøvd enda.

Her ser dere hvordan jeg lagde boblene på det øverste bildet. Det er to biter klart glass med blå stringers ("spagetti") av glass mellom. Når stringersene krysser hverandre fanges lufta, og det blir bobler. På det øverste bildet var glassene og stringersene i samme farge.

 Første gang jeg prøvde meg på bobler brukte jeg faktisk natron mellom to blanke glass. 

Med begrenset suksess, må jeg si. Den ene ble ok, men de to andre ble svarte der glasset trakk seg sammen inn over natronet. Uansett, jeg tror denne teknikken kan fungere, det gjelder bare å finne riktig mengde og plassering av natronet. 

Det var en onsdag, jeg satt konsentrert om bobler og hvordan jeg skulle få bestemme størrelse og plassering. Så var det lunsj, med en kopp te og hyggelig selskap.

Tilbake på hobbyrommet var jeg klar for neste prosjekt: Snøkrystaller. De kan være utrolig vakre, og jeg jobber med å finne en måte å bruke dem i glassmykker. 

Snøkrystaller med bobler! Slett ikke det som var planen. Men hva annet kunne jeg vente når jeg fylte på med stringers (som jeg før lunsj hadde brukt til å lage bobler) og la et klart glass oppå? 

Men jeg må nå uansett si at både bobler og snøkrystaller virker lovende, og jeg skal finne en måte å bruke det.

"Hvor finner du inspirasjon?"

Det spørsmålet fikk jeg forrige uke. Et godt spørsmål, som min lærer på barneskolen sa når han ikke hadde svaret på stående fot. Noe godt svar hadde jeg ikke, men det spørsmålet ga meg noe å tenke på. Hvor kommer  inspirasjonen egentlig fra?

Jeg kan jo starte med et smykke som ble inspirert av hun som stilte spørsmålet, mer presist noen øredobber hun hadde på seg en dag. Øredobbene var sølvfargede hjerter, den ene halvdelen var gjennombrudt og blankere enn den andre. Spørsmålet dukket opp, som det ofte gjør når jeg ser noe jeg liker, hvordan kan jeg få det samme uttrykket i glass? Og med mottoet: Alt er mulig, det gjelder bare å finne ut hvordan, gikk det selvfølgelig.

Et hjerte av hvitt glass, med klart glass over. Jeg brant det en gang, men visste at det ikke ville gi uttrykket jeg var ute etter.

Dette er resultatet etter første brenning. Kantene er slipt og formen finjustert, men det mangler den blanke overflaten slipebrenningen gir. Et helt alminnelig, greit nok hjerte, men litt for kjedelig etter min smak. Det trengte ujevnheteter, spill i overflaten. Jeg hadde noen idèer til hvordan jeg skulle få det til, det var bare å prøve seg frem. Det jeg visste var at det trengte lavere temperatur enn full fuse (temperatur og holdetid hvor glasset smelter helt sammen). Jeg la på klar frit (ferdig knust glass) og et par små biter av klart dichroic glass (glass som har fått et metallag). På den måten fikk jeg mer liv i overflaten, og de små bitene dichroic glass gir stor visuell effekt.

Som sagt, programmet for full fuse ville ikke fungere, da ville overflaten bli helt slett og jeg ville sitte igjen med et helt vanlig, hvitt hjerte. Kjedelig. Det var flere smykker klare for slipebrenning (brenning på lavere temperatur enn full fuse, brukt for å gi de ferdige smykkene en blank overflate). Jeg var heldig, og traff blink på første forsøk.

Resultatet ble som jeg ønsket, et enkelt, hvitt hjerte med "noe ekstra".

Øyet som ser...

Forkjølelsen er borte, kjøleskapet er i hus. Det eneste som mangler er pakken fra GlassForum, men det var jeg forberedt på. Ovnen jeg har bestilt hadde de ikke på lager, da tar det litt tid.

Imens jobber hjernen overtid med nye prosjekter. Jeg flommer over av ideer,i det siste har ugler vært tema.

Uglene er et eksempel på det jeg kaller lekne eller humoristiske smykker. Og de har allerede falt i smak hos mange, blant annet min nevø og min niese. Niesen min har likt rosa så lenge jeg kan huske, men så kom "Frost", og nå er selvfølgelig blått den nye yndlingsfargen. (Til tross for det leker hun fortsatt med "Bringebær", en rosa katt/chihuahua med glitterøyne.) Selvfølgelig skal hun da ha den blå uglen, det er også storebror enig i. Og mammaens yndlingsfarge har så lenge jeg kan huske vært grønt, så da ble det bestemt at hun skal ha den grønne uglen, det var de begge enige om. Foreløbig ser det ut til at jeg får bestemme over de to siste. 

Jeg liker uglene godt, og har mange øyne klare. 

Kanskje litt for mange? Det kan i alle fall bli en del ugler av disse. Øynene gir uglene personlighet, noe jeg gjerne vil bruke på flere smykker. Jeg har tenkt på en annen ugleart, en mer lubben og kort type. Det kan hende de får lukkede øyne, så da må jeg finne på noe annet å bruke øynene til. Men hva? Denne utfordringen jobber hjernen min med, til og med i drømme.

Mens jeg venter....

Ventetiden er gjerne før jul, men jeg har gjort det litt annerledes. Jeg venter nå. Venter på nytt kjøleskap, i stedet for det som røyk i jula. Venter på at forkjølelsen skal gå over, etter en runde med lungebetennelse, sykehusinnleggelse og respiratorbehandling i fjor tar jeg ingen sjanser. Og ikke minst venter jeg på pakke fra GlassForum. En pakke med alt jeg trenger for å drive med glass hjemme. Tålmodighet sies å være en dyd, men en dyd jeg til tider mangler. Ventetiden har jeg brukt til å se på og lese om glass og teknikker på nettet.

Vi har vel alle sett bilder laget av sand i forskjellige farger. David Alcala tok det til et nytt nivå. I denne videoen bruker han frit (pulverisert glass) i stedet for sand, og brenner det ferdige bildet etterpå.

                                         

                                        https://youtu.be/iATY1vd_FhE?t=70

                                    


Min første tanke da jeg så denne videoen var at denne mannen vil jeg se mer av. Jeg søkte han opp, og fant ut at han dessverre døde sommeren 2014. Det var en merkelig opplevelse. Plutselig følte jeg sorg over tapet av et menneske jeg ikke kjente, som jeg 15 minutter tidligere ikke en gang visste fantes.

Ingen blogg uten bilder.

Er dere ikke enige? En blogg trenger bilder. I alle fall en blogg om glass. I anledning dagen og det vakre snøværet har jeg valgt dette bildet av et vintersmykke jeg holder på med. Hils på Kalle, som har ventet tålmodig et par år nå.

Her er han brent for første gang, skarpe kanter er slipt vekk og formen er finjustert. (Stakkars snømann, mange timer i en varm ovn som på det meste var rundt 800 grader. Et under at det i det hele tatt var noe igjen.) Kroppen er skåret ut med en spesiell sag, først det hvite og så hatten. Over dette er det lagt et lag med klart glass, både for at glasset skal bli litt tykkere og å holde det svarte og hvite glasset sammen under brenning. Nese, øyne og knapper er små biter glass lagt over det klare glasset før første brenning.

Etter andre brenning ble han slik:

Kantene er mykere og mer avrundet, og det grå på undersiden av hatten er nesten helt borte. Glasset er også blitt blankere. Nå mangler det bare oppheng, så skal han få gleden og æren av å bli med meg på tur.